Følgende spontanrapport blei skrevet om morgenen dagen etter:
"Den niende og siste etappen inn til Kapp Finisterre var den lengste, men samtidig den finrste etappen på årets caminovandring. Om den var den hardeste? Turen over Pyreneene krevde nok mer av styrke i beina og O2-opptak. Men var samtidig over 10 km kortere, mens denne trass i at den var lettgått over mye av ruten. Var mer slitsomt for heile kroppen, noe vi spesielt merket på slutten.
En spesiell opplevelse var det å «vippe over kanten» etter den siste oppstigningen og begynne på ned, ned mot Cee. Da plutselig fikk vi se Havet. Det ga en slags Garborg-ærbødighet og beundring for dette "Sjølve Havet». Og så vakkert, denne gangen var Atlanteren nesten som ei speilblank flate sett ovenfra og da vi kom til Finisterre viste det seg å være slik, heilt stille. Ikke heilt blikkstille riktignok, noen svake lange bølger gjorde at et undervanns-skjær dukket opp med jevne mellomrom.
Havet er noe man ikke ser ellers på El Camino Francés, ei og annen elv, riktignok, og noen vann, ja, men ikkje sjølve Havet.
Lesjoner og vondter dukket opp under veis og i mål. Vi vil ikke trette leserne med heile lista, men vi holdt oss i takta og kom oss i mål på en anstendig måte.
Noe av det hardeste var nok slutten, etter cola-pausen en strekning på bare 3,4 km, meu med kontinuerlig signing fra sentrum i Finisterre opp til Kapp Finisterre hvor fyret og Enden ligger sammen ned hotellet vårt, O Semaforo ligger.
Hotellet har en utsøkt beliggenhet og bra rom og godt kjøkken, men den "sviska" som skulle betjene resepsjonen i dag morges og foreta check-out for gjestene som skulle nå en buss mv, hun kom 20 minutter for seint på jobben og startet dagen med å mekke juice til seg selv i stedet for å gjøre jobben i resepsjonen. Vi kjenner vel alle typen. Frokostpersonalet var vel også lovlig seint ute, men hentet seg inn. Vi hadde da forlenget bestemt oss for og fikk bestilt taxi heilt fram til Santiago, men en ubekjent resepsjon og miøskommunikasjon personalet i mellom førte til at den drosjesjåfør fikk seg en bomtur på 3x2 km, men dette må i tilfelle belastes hotellet".
Dette vil bli en lang dag og vi er på veien kl 0753.
 |
| ¨Gatekunst ?! |
4,5 km
Her heter det Hospital.
"Centro de información a peregrino" - det trenger vel ikke oversettes :)
Det ligger et lite stykke før at "caminoen" deler seg: en som går til Muxia og en som går der vi skal, til Finisterre. Det gjelder å følge med!
5 km
Muffins og kaffe på O Casteliño
Fyll opp i sekkene, fyll opp i lommene, det er 15 km til neste sted du kan få deg mat og drikke!
Det er i Cee om 15 km ifølge skiltet.
Vi trasker videre....
Bare 3 mil igjen.....
Her skjer det noe, skiltene viser et veiskille, i alle fall på bilveien.
5,5 km
Så kommer vi også til det man her kaller en "bifurcación", altså et sted der veien/stien deler seg i to.
Den er godt merket, med hver sin tvillingstein som viser retningen og gjenstående distanse til Finisterre om du tar til venstre og Muxia om du holder til høyre....
7,2 km Marco do Couto
"Cruceiro y antiguo marco jurisdiccional", står det i ei guidebok. (Pombo).
Opprinnelig skal dette korset ha markert grensen mellom områdene under kontroll av Monasterio de San Martiño Pinario og Greven (el Conde) av Altamira, som skal ha vært en av de største føydalherrene i hele Galicia.
Navnet på byen er nok hentet fra dette grenseskillet.
En slik brå overgang som vi plutselig opplever etter å ha rundet siste bakketoppen og skal begynne nedover mot Cee, kaller på det lyriske.
Havet.
Vi ser med ett havet etter lange og mange kilometere i forskjellig spansk innenlandslandskap og det blir nesten en høytid.
Det skal sies at vi syns vi har sett glimt av noe blått på veien lenger inne i landet, men var det et vann, en oppdemning eller kunne et være en del av havet, vi var ikke sikre før nå.
Vi føler at vi nesten er framme, kan det målet være ute på odden der framme?
Vel, kartet forteller oss at vi enda ikke er kommet halvveis.
Nesten to mil igjen "at gange".
Cee - 7539 innbyggere (2017)
Utsikt bakover mot Cee
og når vi snur oss igjen er det neste by Concurbión vi ser. Det er vel bare sånn halvannen km mellom disse to byene.
Nede ved "sjøden" viser det seg at i dag bryter ikke havet på, slik Garborg skriver, men det er flatt og fint som en fin og rolig sommerdag ved Hardangerfjorden.
Det går oppover til 80 moh med utsikt over Cee i bakgrunnen og Corcubión i forgrunnen.
.. og nedover igjen til sjøden ved Playa de Estorde.
Denne steinen her nede ved sjøen, mellom strendene "Estorde" og Sardiñeiro" viser på meteren de harde fakta: Vi har enda ei mil igjen å vandre....
Slike skilt kan være både oppmuntrende og villedende...
for målet ligger altså langt der ute, ytterst på neset.
Litt mer innzoomet ser vi både deler av byen Finisterre til høyre og målet der ute ved fyret.
En gammel sang av The Drifters sniker seg fram fra bakhodet...
"Oh when the sun beats down and burns the tar on the roof
And your shoes get so hot wish your tired feet were fire proof
Under the boardwalk, down by the sea, yeah
On a blanket with my baby is where I'll be" ...
Men vi er ikke under treplankene, vi går oppå dem og vi er på en målrettet marsj mot mål.
Vel framme i Finisterre og nede på havnivå gjenstår det en ganske dryg bakke på 3,5 km der man skal opp til 118 moh.
og der oppe er altså mål
Et pilegrimsmonument 1,5 - 2 km før målgang.
Joda, Garborg hadde rett!
Havet bryt på, om enn ganske så rolig...
Fyret på Cabo de Fisterra
Der er vi oppe ved steinen som viser 0.00 km. Vi er i MÅL!!
Det er tid for solnedgang i Atlanterhavet
Det vagler seg folk på svaberget utenfor hotellet.
Fra høyttalerne hører vi nå Andrea Bocelli og Sarah Brightman som er i gang med deres duet: "Time to Say Good Bye"....
Sola begynner å miste luft ...
og forsvinner til slutt heilt ned under horisonten
akkurat i det Brightman/Bocelli toner ut siste takt .....
En følelsesmessig sterk opplevelse.
